De bare lover og lover…
v/ Eldar Myhre
Drivhuseffekten har vært en total skuffelse denne våren. Så surt og kaldt har det vært at humlene krøyp bannende tilbake til bolene sine. De simpelthen nektet å utføre sin plikt med å opprettholde balansen i naturen. Og jeg som har forberedt meg så godt. Plantet vindruer, aprikoser og fiken på de varmeste stedene på hytta. Beste sort sa gartneren. Vel, årets sesong har nettopp gått til helvete. Det kan umulig bli nok varme dager resten av året. Når sant skal sies har druene ikke blitt skikkelig modne ett eneste år. Problemet er ikke at de er sure. Det er ikke til hinder for at det kan bli bra vin – tvert imot, men de er så altfor små. Plantene er for unge ennå, tenkte jeg. Men nå tviler jeg på om det er riktig.
Forretningside har jeg og. Opplegget med eksklusiv branding har vært klart lenge. Norsk vin solgt på Norgesglass – enda mer fancy enn de amerikanske og australske vinkrukkene. Men Norgesglassa står bare der og støver og gummipakningene har krøllet seg og begynner å sprekke. Jeg har tatt opp problemet med kollegaer i Frankrike og Italia når det falt seg sånn, men det virker som de gir faen og bare er glad til.
Jeg har sett meg ut ny naustplass også. Havet skal jo stige metervis etter hvert som polisen smelter. Problemet er jeg risikerer å flytte naustet mange ganger underveis. Jeg har gått vitenskapelig til verks og studert de gamle nauststuftene fra vikingtida. De ligger i dag flere meter innover landet. Det nivået hadde vært OK hos meg, da hadde jeg fått som en naturlig molo til å beskytte båten. Men dersom det smelter så mye is at sjøen står like høyt som i steinalderen da vannet skvulpa like foran Viste-hola – da må en god del av tomta avskrives som tapt. Det mest framsynte hadde kanskje vært å selge den delen av tomta nå. Da hadde jeg i alle fall fått noe igjen for det. Når havet først har steget er det jo ingen som vil ha den. Men i år har det vært så lange perioder med stor utfjære at jeg har faktisk hatt mer tomt enn vanlig. Jeg eier visstnok så langt ut i sjøen som en hest kan vasse. Så jeg holder igjen foreløpig.
Under Napoleonskrigen, omlag 1810 hadde vi den lille istid i Norge. Kuldegrader og snø midt på sommeren 3 år på rad. Ikke noe korn og engelskmennene blokkerte heile kysten. Terje Vigen rodde forgjeves til Danmark etter korn. Folk daua som fluer og trodde de siste tider var nær. Katolisismen hadde vært strengt forbudt i 300 år. Men da begynte de elendige med pilgrimsvandring langt inn i fjellet til Røldalskjerka for å få Guds nåde til de friske og mirakler til de syke. Øvrigheten lyste tunge straffer for slik papisme. Men det virka på samme måte som når Chirac maner franskmennene til å stemme Ja.
Det skjedde mange mirakler i Røldal i disse åra. Kanskje tar denne trafikken seg opp igjen når drivhuseffektens stormer og herjinger tar til for alvor. Da vil hytta være ganske godt plassert i leia. Da gjelder det å være først ute i markedet. Jeg planlegger derfor nå å føre opp et gatekjøkken og ei bønnestue med kopi av krusifikset i Røldal – i god avstand fra sjøkanten.